My life – my rules.

janteloven

Jeg har hatt et veldig morsomt år så langt. Masse positivt har skjedd i forhold til min innsats på sosial medier, både i forhold til vennskap,nettverk og sponsorstøtte. Men det har også vært endel ikke så hyggelige ting som har skjedd.

Jeg har ved flere anledninger fått uønsket oppmerksomhet grunnet en slags “du fortjener ikke det har fått til” mekanisme. Det refereres i slike sammenhenger gjentatte ganger til at mine ferdigheter på brett ikke er bra nok i forhold til en slags standard noen har.

Så jeg tenker at jeg kan presentere meg og bakgrunnen min litt grundigere i en blogg oppdatering:

Jeg er 34 år gammel og mor til to barn. I oppveksten var jeg en aktiv hestejente. I 19 års alderen var jeg passasjer i to alvorlige ulykker rett etterhverandre som ga meg en nakkeskade jeg slet med i årevis. All fysisk aktivitet ble lagt på hylla. I en alder av 26 døde broren min av en overdose heroin. Jeg ble fullstendig knust, men dette førte til at jeg “våknet opp” og så livet mitt i et annet perspektiv. De neste årene tenkte jeg gjennom hva jeg egentlig ville ha ut av livet. Jeg har alltid vært fascinert av bølgesurfing. På grunn av bølgemangel i Drøbaksundet falt valget på brettseiling istedet.

Her trodde jeg livet var over. Kneet knust i noen og tredve biter, ikke lett å se lyst på fremtiden da.

Min daværende mann støttet ikke mitt ønske om å begynne å fjellklatre og brettseile. Han sa vel en gang noe sånt, at “drar du og seiler, trenger du ikke komme tilbake”. Jeg dro og seilet, og kom ikke tilbake.

Året jeg skilte meg, sa jeg like godt opp jobben min, flyttet fire ganger før jeg fant et sted jeg hadde råd til, og knuste rett etterpå kneet mitt i en katapult på brett. Da var jeg ikke særlig høy i hatten. Legene kunne ikke love meg at jeg kunne gå igjen, så når jeg kom hjem etter operasjonen til et liten, naken leilighet med morfinabsistensene rivende i kroppen, og usikkerhet rundt fremtidig arbeidevne, så fremtiden alt annet enn lys ut. At jeg hadde ungene mine var midt oppe i dette gjorde ikke saken lettere – det tok nesten et halvt år før jeg kunne gå uten krykker.

Jeg liker bedre å se meg sånn! Og jeg liker livet mitt sånn det har blitt! Jeg har arbeidet hardt og målbevisst i fire år, og jeg fortjener ALT jeg har fått til!

Der og da bestemte jeg meg for at jeg skulle snu dette rundt, og gjøre livet mitt til det livet jeg har drømt om! Solskinn, reising, mestring og berømmelse! Jeg satte meg ned sammen med min nye samboer og la en plan. Begynne med styrketrening, så systematisk tilegne meg nye ferdigheter, alt av ski/snowboard, alt av brettsport, og ellers alt som ser gøy ut.

Han på sin side skulle børste støv av fotoutstyret sitt og begynne å fotografere igjen. Sammen begynte vi å kna sosiale medier med bilder og oppdateringer.

Vi har vært forberedt på at det å stikke hodet sitt frem vil gi både positive og negative reaksjoner, noe vi til nå har tatt med stor ro. Nå virker det som om det er på tide å ta en debatt på holdningene en kvinnelige utøver med ambisjoner møter nå hun prøver å få til noe.

Vårt mediestrategi har fra begynnelsen vært; “Det er bedre med en godt presentert, dårlig prestasjon, enn en dårlig presentert god prestasjon”. Det første året gikk trått, men ting løsnet når World of Windsurf, på dagen ett år siden i dag, la ut et bilde vi hadde tatt. Det var en montasje av meg som seilet Formula mot bølger fra Varberg. På grunn av at bildet var satt sammen av to bilder ble det huskestue, der vi ble spådd en dyster fremtid mht både mediedekning og sponsorer!

Vi har ikke sett oss hverken bakover eller til siden etter dette. Min samboer har den klare oppfatning at brettseilersporten trenger mer underholdning, ikke bedre prestasjoner. Målet vårt med dette prosjektet var å få industrien til å se på markedsføringsstrategiene sine i et videre perspektiv. Å få dem til å se at noe annet enn rene prestasjoner kan virke salgsfremmende. Vårt hovedmål er å få kommunisert at det jeg driver med er gøy, uansett om jeg er flink til det eller ikke.

Brettindustrien la tidlig merke til dette. Både seil, brett og mastesponsor var på plass bare noen måneder etter W.o.w bildet. Hallingskarvet skisenter, Visit Geilo og Skinfo.no meldte seg også på. Når sommeren kom firedoblet oppslutningen min på sosiale medier seg og jeg merket en helt annen pågang fra industrien. Jeg har gjort det klart til alle som har meldt sin interesse, at jeg bare har seilt i tre år, og at jeg ikke holder et høyt nok nivå til å hevde meg i verdenscupen ennå. Jeg takket nei til dem som stilte krav om prestasjoner, og takket ja til dem som ga meg en ambassadør/promotor rolle.

“Ekte popularitet er å være snill og godta andre. Det som teller er hvem du er og hvordan du behandler de rundt deg”

Pr i dag er jeg fullsponset, og jeg har ennå ikke deltatt i noen slalomregatta. Dette er veldig bra synes jeg, men alle er visst ikke enige.

Jeg får jevnlig nedsettende kommentarer vedrørende mine manglende ferdigheter. På stranden, I sosiale medier og i den kulørte actionukepresse. Det er som om enkelte mener de har en slags rett til å henge meg ut fordi de ikke synes at jeg ikke er flink nok etter deres standarder. Er det ikke nok at jeg elsker å seile? Kan jeg ikke ha ambisjoner om å bli god, før jeg har blitt det?  Hvorfor skal noen trenge å mene noe om dette, så lenge jeg og arbeidsgiverene mine er mer enn fornøyde med det jeg presterer?

Jeg har tenkt litt over hvorfor det er slik. Den mest åpenbare tanken jeg gjør meg er at det er en slags misunnelse som ligger til grunn. Det virker som om folk flest kobler det å være sponset til det å være best. Det er det forsåvidt, men prestasjoner alene er ikke nok – du beherske medier, sosiale medier OG ha ferdigheter i tillegg. Det er ikke vanskelig å bli sponset hvis du har den rette medieprofilen. Snarere tvert i mot – gode sponsorobjekter er svært ettertraktede. Kan vi ikke la bransjen selv få bestemme hva de mener er best for dem?

Det å bli sponset er det samme som å ha en jobb. Du får betalt, hvis du gjør jobben. Hvis du ikke kan eller vil gjøre det du får betalt for, mister du jobben. Dette er en enkel universell sannhet. Mange synes å mene at det å promotere sponsorene sine er å “selge” seg. Mitt spørsmål til dere er ; Hvorfor skulle en arbeidsgiver ansette noen som av prinsipp ikke vil gjøre jobben han/hun får betalt for?? Dette fungerer ikke noe sted i verden – hvorfor mener noen at det burde fungere innen sport? Jeg elsker å seile, og jeg elsker sponsorene mine – hvorfor skulle jeg ikke ville promotere verdens beste sport??

 

førnå

Meg før og etter jeg begynte å seile.

En annen mulighet til at jeg får kritikk fra etablerte aktører/utøvere kan være at jeg ikke har gått “tjenestevei”, men stort sett klart meg selv. At det i mange henseender kan se ut som om denne oppskriften har fungert bra, kan kanskje oppfattes som at jeg utfordrer  de bestående oppfatninger om hvordan man blir god? Det er noe av det samme bråket i f.eks langrenn, hvor det er en diskusjon om utøvere fra private lag  får komme på landslaget. Kanskje noen av de samme mekanismene virker her?

Så har jeg lurt litt på om det kan ligge litt kvinnesak i dette. Jeg tror jeg ville vedde ganske mye på at hvis en mann fra vårt miljø hadde oppnådd det samme som jeg har, ville han garantert ikke bli møtt på samme måte! Jeg har hørt folk si at jeg “driver med et selvrealiseringsprosjekt som antas å være skadelig for barna mine” . Menn som gjør det samme møter bare beundring og respekt. Og om ikke fra andre steder, møter jeg respekt fra barna mine, for den jeg er, og det jeg gjør!

Jeg har blitt kalt “villig/billig” på nett fordi jeg har i underkant av 20 bilder av meg selv i bikini på min facebookside. I Europa er jeg kjent som den norske jenta som seiler om vinteren med tørrdrakt og hansker og lue, mens i Norge er jeg hun som “kler seg halvnaken for å få sponsorer”. Under forhandlingene mine med min siste sponsor fikk jeg klar beskjed om at jeg måtte ta av sko, vest og pannebånd på fotoshoots, fordi jeg er så pakket inn på bildene mine! Det er merkelig at folk kan ha så forskjellig oppfatning av meg.

Jeg er en 34 år gammel tobarnsmor som er utrolig stolt av utseendet mitt. Om jeg velger å la meg avbilde i bikini i en brøkdel av bildene mine så er det altså min egen sak! Det er bare så uaktuelt at jeg noengang kommer til å skamme meg over å vise meg frem!

Mitt nye liv har blitt så fantastisk at ingen kommer noengang til å klare å overbevise meg om at jeg har gjort et eneste galt valg på veien hit!  Jeg sier det så enkelt, at alle kan forstå det : “My life – My rules!”

Slik verden oppfatter meg.

 

8 thoughts on “My life – my rules.

  1. Flott historie du har med deg i bagasjen. Det er det som gjør deg sterk. Imponerende og snu rundt på livet ditt/deres 👍
    Og blås i hva alle sier (de er bare missunnelige 😜)
    Veldig hyggelig å ha blitt litt mere kjent med deg, jeg liker å høre hvor man kommer fra og hva man har i bagasjen, det er jo det som lager oss 😊. Fortsett og gi gass og hils mannen din og si at han tar bra bilder 👏

  2. En sann inspirasjon å lese historien din! Lidenskapen din for sporten kombinert med viljestyrken din vil ta deg langt. Å lykkes i å rokke ved det etablerte er det desverre ikke alle som klarer å se på. You rule;) Heia dere!

  3. Her oser det av sjalusi! Gi “Beng” og fortsett som du gjør! Du er en flott jente, bra rollemodell, ser sunn og frisk ut! Bra ambassadør for Norge, sporten og som mamma. Stå på ❤

  4. En sterk historie du deler.Stå på Miriam. Du vet best hva som må til for at du får et godt liv for deg og dine.Lykke til videre 🙂

  5. Heia Miriam! Jeg har lenge hatt lyst til å poste en kommentar på FB din, men har aldri kommet så langt. Etter videregående har det ikke vært kontakt mellom oss, og jeg er glad FB har gjort en slutt på det. Jeg blir så utrolig inspirert av postene dine som dukker opp av og til. Det er så herlig å se noen som virkelig tør!!! Tør å være stolt av seg selv og kroppen sin, tør å bryte normen og kaste seg ut i en sportskarriere, tør å ikke være en A4-mamma, TØR Å FØLGE DRØMMEN! Takk Miriam for at du er slik en inspirasjon for meg (og sikkert en hel haug med andre som følger deg på FB, blogg og i andre media). Stor klem fra Linn Kamilla 🙂 ❤

  6. Jeg setter stor pris på at du skriver. Jeg har ikke lest alt enda, men det er tydelig at du er veldig glad i brettseiling. Velkommen. Jeg har seilt siden 1983. Nærmest like mye hvert år. Konkurranse har vært en vitamininnsprøytning til det som er viktigst: Seile, kanskje alene som i dag her på Sunnmøre.

  7. Så åpent, nakent og ærlig Miriam. Syns det har vært så kjekt å følge med deg etter at jeg ble med i denne Facebook- verden. Fantastisk å se hva du, og mannen din, har fått til. Har ikke vært klar over alt du har vært gjennom, så nå syns jeg det er enda mere stas at det går bra for deg. Gi blaffen i, og hev deg over alle de som måtte mene du ikke har gjort deg fortjent til livet du har nå. Du virker som en sterk og målbevisst ung dame. Jeg ønsker deg alt mulig godt, og fortsatt lykke til med det du holder på med. Forresten veldig koselig å prate med deg i sommer, klem fra Kleive.

  8. Kom till Kapstaden! Några vänner och jag är nere varje vinter omkring februari och har det underbart. Barn och vuxna. Hör av dig om du vill ha hjälp med boende/hyrbil : hcjanne@hotmail.com

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s