My first slalom race.

noveportrettI had plans to compete in all the races in Scandinavia this summer. Unfortunately most of these were cancelled due to low winds. Save one – this weekends NC-5 in Glesvær, near Bergen!
glesvær7 A great venue for slalom sailing, but somewhat gusty with the winds coming from a southern direction. The gusts snook up on us and hit really hard, so almost every one of us got lifted and slapped around a little every now and then.

Being the first race I was a bit nervous especially in the beginning. I sorted my head out better  during the last day. I had a couple of good starts, and a couple of good races, unfortunately I didn’t manage to have them together… 😦

I got to put my gear to the test, and its a great feeling when you realize that your equipment is top notch, compared to anyone! glesvær6Sailing with the best slalom sailors in the country i can see I am moving in the right direction. My speed is good at its best, my jibes are good at their best, but I do far to many stupid mistakes. I need far more time on water to avoid these. I am going to use every opportunity to practice during the winter, no matter how cold it is. :O
glesvær5This pic is from the first day – wind changing direction and speed from 12 to 45 knots with heavy showers most of the day!
glesvær4 the next day was better with winds around 20-25 knots and no rain.glesvær3 This is Sondre Krey and Kristian Oppdal, two of the best masters in Norway. Sondre has entered two PWA races this season as the only Norwegian slalom sailor.glesvær2 Good start on my behalf 🙂 glesvær1Racing was so much fun! the people are great, the action was fantastic and you push yourself so much harder than you do if you sail alone! I am convinced that I will develop much faster as a windsurfer when I race.

My life – my rules.

janteloven

Jeg har hatt et veldig morsomt år så langt. Masse positivt har skjedd i forhold til min innsats på sosial medier, både i forhold til vennskap,nettverk og sponsorstøtte. Men det har også vært endel ikke så hyggelige ting som har skjedd.

Jeg har ved flere anledninger fått uønsket oppmerksomhet grunnet en slags “du fortjener ikke det har fått til” mekanisme. Det refereres i slike sammenhenger gjentatte ganger til at mine ferdigheter på brett ikke er bra nok i forhold til en slags standard noen har.

Så jeg tenker at jeg kan presentere meg og bakgrunnen min litt grundigere i en blogg oppdatering:

Jeg er 34 år gammel og mor til to barn. I oppveksten var jeg en aktiv hestejente. I 19 års alderen var jeg passasjer i to alvorlige ulykker rett etterhverandre som ga meg en nakkeskade jeg slet med i årevis. All fysisk aktivitet ble lagt på hylla. I en alder av 26 døde broren min av en overdose heroin. Jeg ble fullstendig knust, men dette førte til at jeg “våknet opp” og så livet mitt i et annet perspektiv. De neste årene tenkte jeg gjennom hva jeg egentlig ville ha ut av livet. Jeg har alltid vært fascinert av bølgesurfing. På grunn av bølgemangel i Drøbaksundet falt valget på brettseiling istedet.

Her trodde jeg livet var over. Kneet knust i noen og tredve biter, ikke lett å se lyst på fremtiden da.

Min daværende mann støttet ikke mitt ønske om å begynne å fjellklatre og brettseile. Han sa vel en gang noe sånt, at “drar du og seiler, trenger du ikke komme tilbake”. Jeg dro og seilet, og kom ikke tilbake.

Året jeg skilte meg, sa jeg like godt opp jobben min, flyttet fire ganger før jeg fant et sted jeg hadde råd til, og knuste rett etterpå kneet mitt i en katapult på brett. Da var jeg ikke særlig høy i hatten. Legene kunne ikke love meg at jeg kunne gå igjen, så når jeg kom hjem etter operasjonen til et liten, naken leilighet med morfinabsistensene rivende i kroppen, og usikkerhet rundt fremtidig arbeidevne, så fremtiden alt annet enn lys ut. At jeg hadde ungene mine var midt oppe i dette gjorde ikke saken lettere – det tok nesten et halvt år før jeg kunne gå uten krykker.

Jeg liker bedre å se meg sånn! Og jeg liker livet mitt sånn det har blitt! Jeg har arbeidet hardt og målbevisst i fire år, og jeg fortjener ALT jeg har fått til!

Der og da bestemte jeg meg for at jeg skulle snu dette rundt, og gjøre livet mitt til det livet jeg har drømt om! Solskinn, reising, mestring og berømmelse! Jeg satte meg ned sammen med min nye samboer og la en plan. Begynne med styrketrening, så systematisk tilegne meg nye ferdigheter, alt av ski/snowboard, alt av brettsport, og ellers alt som ser gøy ut.

Han på sin side skulle børste støv av fotoutstyret sitt og begynne å fotografere igjen. Sammen begynte vi å kna sosiale medier med bilder og oppdateringer.

Vi har vært forberedt på at det å stikke hodet sitt frem vil gi både positive og negative reaksjoner, noe vi til nå har tatt med stor ro. Nå virker det som om det er på tide å ta en debatt på holdningene en kvinnelige utøver med ambisjoner møter nå hun prøver å få til noe.

Vårt mediestrategi har fra begynnelsen vært; “Det er bedre med en godt presentert, dårlig prestasjon, enn en dårlig presentert god prestasjon”. Det første året gikk trått, men ting løsnet når World of Windsurf, på dagen ett år siden i dag, la ut et bilde vi hadde tatt. Det var en montasje av meg som seilet Formula mot bølger fra Varberg. På grunn av at bildet var satt sammen av to bilder ble det huskestue, der vi ble spådd en dyster fremtid mht både mediedekning og sponsorer!

Vi har ikke sett oss hverken bakover eller til siden etter dette. Min samboer har den klare oppfatning at brettseilersporten trenger mer underholdning, ikke bedre prestasjoner. Målet vårt med dette prosjektet var å få industrien til å se på markedsføringsstrategiene sine i et videre perspektiv. Å få dem til å se at noe annet enn rene prestasjoner kan virke salgsfremmende. Vårt hovedmål er å få kommunisert at det jeg driver med er gøy, uansett om jeg er flink til det eller ikke.

Brettindustrien la tidlig merke til dette. Både seil, brett og mastesponsor var på plass bare noen måneder etter W.o.w bildet. Hallingskarvet skisenter, Visit Geilo og Skinfo.no meldte seg også på. Når sommeren kom firedoblet oppslutningen min på sosiale medier seg og jeg merket en helt annen pågang fra industrien. Jeg har gjort det klart til alle som har meldt sin interesse, at jeg bare har seilt i tre år, og at jeg ikke holder et høyt nok nivå til å hevde meg i verdenscupen ennå. Jeg takket nei til dem som stilte krav om prestasjoner, og takket ja til dem som ga meg en ambassadør/promotor rolle.

“Ekte popularitet er å være snill og godta andre. Det som teller er hvem du er og hvordan du behandler de rundt deg”

Pr i dag er jeg fullsponset, og jeg har ennå ikke deltatt i noen slalomregatta. Dette er veldig bra synes jeg, men alle er visst ikke enige.

Jeg får jevnlig nedsettende kommentarer vedrørende mine manglende ferdigheter. På stranden, I sosiale medier og i den kulørte actionukepresse. Det er som om enkelte mener de har en slags rett til å henge meg ut fordi de ikke synes at jeg ikke er flink nok etter deres standarder. Er det ikke nok at jeg elsker å seile? Kan jeg ikke ha ambisjoner om å bli god, før jeg har blitt det?  Hvorfor skal noen trenge å mene noe om dette, så lenge jeg og arbeidsgiverene mine er mer enn fornøyde med det jeg presterer?

Jeg har tenkt litt over hvorfor det er slik. Den mest åpenbare tanken jeg gjør meg er at det er en slags misunnelse som ligger til grunn. Det virker som om folk flest kobler det å være sponset til det å være best. Det er det forsåvidt, men prestasjoner alene er ikke nok – du beherske medier, sosiale medier OG ha ferdigheter i tillegg. Det er ikke vanskelig å bli sponset hvis du har den rette medieprofilen. Snarere tvert i mot – gode sponsorobjekter er svært ettertraktede. Kan vi ikke la bransjen selv få bestemme hva de mener er best for dem?

Det å bli sponset er det samme som å ha en jobb. Du får betalt, hvis du gjør jobben. Hvis du ikke kan eller vil gjøre det du får betalt for, mister du jobben. Dette er en enkel universell sannhet. Mange synes å mene at det å promotere sponsorene sine er å “selge” seg. Mitt spørsmål til dere er ; Hvorfor skulle en arbeidsgiver ansette noen som av prinsipp ikke vil gjøre jobben han/hun får betalt for?? Dette fungerer ikke noe sted i verden – hvorfor mener noen at det burde fungere innen sport? Jeg elsker å seile, og jeg elsker sponsorene mine – hvorfor skulle jeg ikke ville promotere verdens beste sport??

 

førnå

Meg før og etter jeg begynte å seile.

En annen mulighet til at jeg får kritikk fra etablerte aktører/utøvere kan være at jeg ikke har gått “tjenestevei”, men stort sett klart meg selv. At det i mange henseender kan se ut som om denne oppskriften har fungert bra, kan kanskje oppfattes som at jeg utfordrer  de bestående oppfatninger om hvordan man blir god? Det er noe av det samme bråket i f.eks langrenn, hvor det er en diskusjon om utøvere fra private lag  får komme på landslaget. Kanskje noen av de samme mekanismene virker her?

Så har jeg lurt litt på om det kan ligge litt kvinnesak i dette. Jeg tror jeg ville vedde ganske mye på at hvis en mann fra vårt miljø hadde oppnådd det samme som jeg har, ville han garantert ikke bli møtt på samme måte! Jeg har hørt folk si at jeg “driver med et selvrealiseringsprosjekt som antas å være skadelig for barna mine” . Menn som gjør det samme møter bare beundring og respekt. Og om ikke fra andre steder, møter jeg respekt fra barna mine, for den jeg er, og det jeg gjør!

Jeg har blitt kalt “villig/billig” på nett fordi jeg har i underkant av 20 bilder av meg selv i bikini på min facebookside. I Europa er jeg kjent som den norske jenta som seiler om vinteren med tørrdrakt og hansker og lue, mens i Norge er jeg hun som “kler seg halvnaken for å få sponsorer”. Under forhandlingene mine med min siste sponsor fikk jeg klar beskjed om at jeg måtte ta av sko, vest og pannebånd på fotoshoots, fordi jeg er så pakket inn på bildene mine! Det er merkelig at folk kan ha så forskjellig oppfatning av meg.

Jeg er en 34 år gammel tobarnsmor som er utrolig stolt av utseendet mitt. Om jeg velger å la meg avbilde i bikini i en brøkdel av bildene mine så er det altså min egen sak! Det er bare så uaktuelt at jeg noengang kommer til å skamme meg over å vise meg frem!

Mitt nye liv har blitt så fantastisk at ingen kommer noengang til å klare å overbevise meg om at jeg har gjort et eneste galt valg på veien hit!  Jeg sier det så enkelt, at alle kan forstå det : “My life – My rules!”

Slik verden oppfatter meg.

 

When dreams come through.

When I woke up this morning, I had to pinch my arm to make sure I wasn’t dreaming! 10 days ago I left Norway heading for Sylt and Italy to meet with people from the windsurfing industry. I think this week has been one of the best weeks in my entire life. I have met tons of people who have convinced me that the coolest, nicest and sweetest people on the face of the earth, are windsurfers! 🙂 Look at this collage  and you see what I mean :

10720501_10154694933470144_1281393065_o One guy I did not plan to meet, was Fransceso from AL360, an Italian producer of high quality booms. Accidentally his stand was next to the Challenger stand, and before I knew it I’d got myself a boom-sponsor! This is such a relief, as my old booms are a total disaster!! sponsoral360
I am now officially sponsored by Italian 99 International! I thought they were a small manufacturer of windsurf boards, but to my surprise the have a large range of windsurf, surf and SUP boards! These guys are totally challenging the established industry with a  large range of beautifully crafted boards with cool design! I will do my best to help them achieve their goal of world domination! 😀
sponsor1 Last but not least – any girls dream : My own clothing collection!! I will together with Denis Conti, design and promote the Miriam Rasmussen beachwear collection made by Italian Bigcartel for Challengersails. This is so exciting, even if i am venturing into the unknown! But who knows – this might prove to be a success – I am sure that stranger things have happened!

dianospons